Fembarnsmamman

I mange år har vi levd med en tung byrde som vi ikke har snakket så mye om.
Når vi har forsøkt å ta det opp med helsestasjon o.l så har vi bare fått høre at vi "takler det så bra".
Men noe har vært feil. Alt har ikke vært som det skal være.
Vi har fått kommentarer og stikk herfra og derfra, og fått dårligere og dårligere selvtillit som foreldre.
Hva er det vi har gjort så alvorlig feil?

Men så har fler spørsmål dukket opp: om vi er så forferdelig dårlige foreldre; hvorfor har ikke alle barna blitt annerledes?
Og etter skolestart så har det blitt mye, mye verre.

Vi har det siste 1 1/2 året vært på besøk hos BUP, og jenta vår har fått besøke en kurator der flere ganger.

Og nå har vi endelig fått et navn
----------- > Aspergers Syndrom < ------------

Og nå skal vi få hjelp i hverdagen.
LSS og vårdbidrag og skolen skal legge forholdene til rette.
Vi håper livet skal bli litt lettere nå.
I alle fall har den tunge, dårlige samvittigheten lettet.
Vi har ikke gjort noe feil, vi har gjort så godt vi kunne.